Minneord om orienteringsløperen Sindre Langaas

Sindre Langaas sovnet inn fredag 6. november 2026.

Sindre Langaas i landslagsdrakta!

Minneord om orienteringsløperen Sindre Langaas 1.1.1961–6.11.2026

Sindre Langaas sovnet inn fredag 6. november 2026 etter kort tids sykdom, mens hans kjære Ingrid holdt ham i hånden.

Han vokste opp på Nordberg i Oslo i en aktiv familie og begynte tidlig med langrenn og fra elleveårsalderen også med orientering i Nydalens Skiklub. Der fant han sin livslange lidenskap og et miljø å trives i. Allerede i ung alder var han en miljøskaper i orienteringen, og fikk venner over hele landet. Det var o-sportens storhetstid, med flere tusen deltakere i de største løpene.

Sindre vant Hovedløpet i 13-, 15- og 16-årsklassen. Han ga alt for idretten og fikk også med seg mye på skolen. En klassekamerat på barneskolen mintes at Sindre hadde o-kart på bøkene og tegnet nye poster mens undervisningen pågikk. Kameraten måtte komme med egne ruteforslag, midt i timen.

Som 18-åring vant Sindre junior-NM og kom på juniorlandslaget. Etter examen artium på Berg Gymnas i 1979 begynte han å studere ved Universitetet i Oslo. Etter ett år der kom han i idrettstroppen på Terningmoen i Elverum sammen med fire andre gode o-løpere. Han tok senere hovedfag i naturgeografi og løp samtidig orientering på høyt internasjonalt nivå.

I 1982 skulle Nydalens Skiklub delta i Jukola-stafetten i Finland, en stafett med sju etapper og nærmere tusen lag. Han og broren Gaute var de eneste fra klubben som dro dit. Sindre tenkte løsningsorientert: De måtte løpe minst to etapper hver og også finne to ekstra mann.  

Han løp første etappe og vekslet som nummer 17 med broren Gaute. Gaute slo så Jan Vidar Nielsen på skuldra før Sindre tok ei ny økt. Deretter løp Nielsen igjen. Gaute tok den sjette etappen, og Øyvind Wennersberg, som var reserve for Flaggtreff, løp laget i mål som nummer 22.

I en lang og merittert karriere regnet Sindre det som den største opplevelsen, både fordi det var sammen med lillebror Gaute og fordi det uttrykte idrettsglede og orienteringssportens positive galskap. Attpåtil i en tid av livet da Sindre løp lett og alt var mulig. Det var bare å gi på for fullt, og kroppen lystret viljen i skogen.

1984 var hans beste mesterskapssesong. Sindre ble nummer to i NM individuelt og i stafett, kom på fjerdeplass individuelt i nordisk mesterskap og vant stafetten med Norge. I den uoffisielle verdenscupen i 1985 kom han på andreplass, ett poeng bak vinneren, etter mange gode løp.

 Inntil da hadde hverdagen til Sindre nesten bare inneholdt idrett. Gjennom studiene så og skjønte han at livet var mer enn orientering, og i 1985 takket han nei til videre plass på landslaget. De akademiske studiene munnet senere ut i graden dr.scient. i naturgeografi ved Universitetet i Oslo.

Han traff sin første kone, Haidi, under feltarbeid i Afrika, og de etablerte seg senere i Stockholm. De fikk en sønn og to døtre. Da løp Sindre for Skogsluffarnas OK og fortsatte med orientering på et høyt mosjonsnivå.

Etter at de skilte lag, flyttet Sindre til Norge igjen fordi Nordmarka kalte. Tilbake i Oslo ble han igjen et gravitasjonspunkt i et stort miljø av o-løpere, blant både gamle og nye bekjente. Han møtte også Ingrid, og de fant lykken sammen. Etter et tiår som samboere giftet de seg 8. august 2026, en drøy måned før Sindre fikk diagnosen uhelbredelig hjernekreft.

Det var et sjokk for alle. I ukene som fulgte, hjalp barna, barnebarna, resten av familien og vennene Sindre så godt de kunne. Med hans bortgang har en av orienteringssportens store profiler stemplet på sin siste post og lagt ut på långa, långa natten.

Hvil i fred, kjære Sindre.